De middelaldrende mennene og havet
Det begynte en mørk marskveld på Henrik øl- og vinstove. Klokken åtte skulle jeg møte Ulrich – den tyske ferskvannsbiologen. Jeg var tidlig ute, fem over åtte hadde jeg allerede drukket halve ølen og begynte å bli litt skeptisk. Tenkte at tyske biologer ikke har for vane å komme for sent. Jeg tekstet ham. Riktig, han hadde sovnet. Slenger meg på sykkelen nå, skrev han, og ti minutter senere var han der, kjøpte med seg to øl i baren, satte den ene foran meg på bordet så ølet skvulpet. “Dette blir sykt”, sa han.
Tekst av: Håkon Opdal
Bilder av: Team Thynnus og Veig
Makrellstørje
Makrellstørje, en av de absolutt råeste fiskene som finnes i havet. Den kan bli over tre meter lang og veie fem hundre kilo. Hele fisken er en kompakt muskel med pansret hode, bygget for fart, med en toppfart på 70 kilometer i timen er den en av de absolutt raskeste svømmerne i havet. Den slår byttefisken i svime bare ved hjelp av farten sin. Finnene kan trekkes inn i folder i kroppen for å forme fisken til en glatt torpedo. For en utrolig skapning!
“Det er den vi skal fange”, sa han. Jeg smilte litt. Ulrich hadde vært med på dette før. Og nå var han ute etter å danne sitt eget fiskelag, og spurte om jeg ville være med. Som sportsfisker kan du ikke si nei til noe sånt. Det går bare ikke. Men jeg hadde mange spørsmål. Jeg er jo fluefisker, tenkte på den kraftigste stangen jeg hadde hjemme som jeg hadde brukt i tropene på jakt etter tarpon. I Jakten på monstermakrellen på NRK med Bård og Lars – fjorårets beste TV-serie for alle fiskere, og mange andre også, hadde jeg sett utstyret de brukte. Jeg hadde ikke noe sånt. Men Ulrich hadde. “Jeg har en kaptein med båt. Med deg er vi tre, men vi burde være flere, siden når det blir forhold må vi hive oss rundt.” Jeg nevnte mine gode venner Erlend og Henrik i Veig. De lever og ånder for fiske, fluefiske riktignok. Men dette! Dette må jo være noe for dem.
Det regnet mens vi satt på Henrik i mars, drakk øl, og drømte om størje og lysere dager. Det regner mye i Bergen i mars, ja, ellers i året også. Mange blir lei av regnet, og akkurat som mange vestlandske pensjonister, oppholder ikke størjen seg i Norge vinterstid. I november forlater den havet utenfor Vestlandet og vandrer ut i verden. Den svømmer over Atlanteren til like utenfor Canada for å beite en stund, cruiser via Asorene over til Kanariøyene, og kanskje hilser den på noen nordmenn der, siden den jaktes overalt hvor den ferdes. Derfra svømmer den videre over til Afrikas vestkyst, for så å ta turen inn i Middelhavet for å gyte i mai. Og akkurat som en trekkfugl (heter det trekkfisk?) setter den kursen til kysten utenfor Vestlandet og tilbringer tiden fra august til november her. Da har den tilbakelagt en distanse på 45 000 kilometer.
Størjene svømte altså rundt i Syden en plass, mens vi satt på Henrik øl- og vinstove. Ulrich hadde overbevist meg på noen sekunder om at dette var noe jeg skulle være med på. Han skulle fylle ut søknaden om å få løyve til å fange én makrellstørje. Det er kvoten hvert fiskelag får per år. Jeg garanterte at dette var noe for mine kompiser i Veig. Laget var så godt som klart. Når søknaden var innvilget var det bare for oss å registrere oss som fiskere, og noe mer enn det var det ikke å gjøre. Annet enn å vente på størjen, på august, sol, flatt hav og perfekte forhold.
Sommeren som regnet bort
Sommeren regnet bort i Bergen. August regnet bort, da blåste det også – våt vind fra vest. Og september regnet nesten bort, men det er jo ikke så uvanlig. Jeg hørte ikke mer fra Ulrich. Bortsett fra meldinger på felleschatten om testing av utstyr, og:
Det blir jo faen ikke værforhold i år! Halve sesongen er over…
Men så:
Kommende tirsdag kan det se ut som vi får første værvindu i år, hvem kan være med?
Chatten fyltes raskt opp av tomler vendt opp, og dette ble Team Thynnus:
Ulrich: Lagleder. Tysk ferskvannsbiolog, kjent som elverestaurerer jobber for NORCE LFI.
Henrik: Fluefisker og hobbysushikokk. Fra Hamar, mest vant til krusningene på Mjøsa.
Erlend: Den fødte sportsfisker. Fra Askøy. Ørten ganger Norgesmester i fluefiske. Etter fem minutter i båten så det ut som han har fisket størje hele livet.
Tonny: Tidligere yrkesfisker, stril og vår kaptein. Kompis med Lyren, i størjemiljøet gir det kred.
Håkon: Fluefisker og forfatter fra Odda. Hemingway-fan – derav lånet av overskriften.
29. september hentet jeg Henrik i grålysningen og vi kjørte mot Sotra. Vi skulle møte kapteinen vår Tonny i Vikevågen. I bilen på vei til vår første fisketur etter markellstørje snakket vi om håp, tro og tvil, ikke at vi begynte å bli religiøse, men dette var liksom noe annet enn når vi vanligvis sitter i bilen på vei til havet og en av våre utallige turer etter sjøørret eller havabbor. Da vet vi hva som venter oss. Vi har kunnskap, både om fiskene og fiskeplassene. Nå visste vi nesten ingenting. Bare det vi hadde sett på TV eller lest oss opp på. Vi hadde ikke utstyr i bilen en gang. Bare hver sin sekk med mat og drikke. Jeg tror vi begge følte oss nakne og uerfarne. Som to smågutter som skal på tur med de voksne. Vi følte spenningen og usikkerheten. Og det var sikkert denne følelsen som ga oss – eller i alle fall meg, troen. At i dag, i dag får vi noe. Smågutter tror alltid at i dag er dagen! Den barnlige optimismen er noe av det som vekket min, og sikkert mange andre sin fiskeinteresse.
Vi hadde avtalt å møtes klokken åtte. 07.50 var de ivrige småguttene fremme i havnen. Erlend dukket opp ett minutt etter. Vi gikk ned på kaien og der så vi en passelig stor båt komme innover vika. Det måtte være Tonny. Og ti over åtte, var også laglederen på plass.
“Lova’kje godt at lagledaren kjem fø’ seint”, kom det fra Tonny i båten. Kanskje den tyske biologen har for vane å være noen minutter sen? tenkte jeg, men sa ingenting. Vi bare smilte og hjalp til med å tømme bilen for utstyr. E-Golfen var fylt opp av korte tjukke stenger, og sneller som sikkert veide et par kilo hver. I tillegg var det store plastposer med det som kalles spreader-barer som er mange blekksprutimitasjoner festet sammen, og i den ene er det en krok som ligner mer på en slaktekro enn en fiskekrok. Spreader-baren ligger i overflaten bak båten slik at Makrellstørjen skal se dem og angripe. Med utstyret i båten gled vi utover vika mot soloppgangen. Havet lå flatt foran oss og vi samlet oss inne i båten for et lagmøte.
Ulrich tok kommandoen. Fordelte oppgavene presist mellom oss. Erlend ble en naturlig nestkommanderende. Tonnys manøvrering kom til å bli avgjørende. Vi skulle dorge med tre spreaderbarer etter båten, og da mekrellstørjen hugg i den ene, fikk Henrik og jeg i oppgave å sveive inn de to andre stengene så fort vi klarte. Surrer det seg inni hverandre er fisken long gone. Etter hugget, og med fisken kroket skulle Ulrich kjøre den først. Jeg tror alle kjente at det var veldig, veldig riktig. Oppgavene var fordelt og vi snakket om innstillinger på bremsen, en ro kom over laget. Vi hadde kontroll på dette.
“Jeg har sikkert vært på tredve turer”, sa Ulrich, “og fått en størje”. Gutten i meg mistet ikke troen, men tvilen ble litt sterkere, jeg må innrømme det. Dette minnet om laksefiske. Og årets sesong hadde vært begredelig. Jeg hadde ikke fått en eneste laks. Som jo nesten var litt flaut, jeg snakket minst mulig om det. Men det var jo ikke bare min skyld. Lakseelver i Trøndelag stengte før tiden på grunn av lite laks. Og min lokale lakseelv – Daleelva, er regulert til det ugjenkjennelige av BKK og hadde hatt en elendig sesong. Generelt står det dårlig til med laksen, og det gjorde det med makrellstørjen også. I 1986 var det slutt på fiske etter størjen utenfor norskekysten. Det var rett og slett ikke fisk å finne. Men i ti-årene før, var det klondike-tilstander utenfor Vestlandet. På 50- og 60-tallet ble det i snitt fisket 5430 tonn størje, og i de beste årene 15 000 tonn! Flere hundre fisk kunne fanges i ett notkast. Nesten fem hundre fartøyer var aktive i jakten. Tog lastet med størje lagt på is gikk fra Vestlandet for å frakte fisken til Japan. Og det var ikke bare her i Norge det var slik. Fisket etter den største tunfisksorten var meget ettertraktet over alt hvor den kunne fanges. Det var et fiske uten reguleringer og ingen kvoter. Det var fritt frem for alle, makrellstørjen var fritt vilt.
Men nå var altså fisket i gang igjen med strenge kvoter – et lag, en fisk. Tonny førte båten trygt gjennom strømmene og ut mot det åpne havet. Foran båten hoppet delfiner og ved siden av oss tøffet en og annen båt, ute i samme ærend som oss. Vel utenfor den ytterste øyen møtte vi dønningene, og vestover var Shetland neste stopp.
“Skulle ikke havet vært flatt i dag?” spurte Henrik.
“Dette er flatt hav”, sa Tonny.
Henrik kommer fra Hamar, og er mest vant til stilleflytende elver og et Mjøsa med lette krusninger. Men jeg var litt enig med Henrik. Flatt hav var det ikke. Jeg satte sjøbein så godt jeg kunne. Båten seilte opp og ned i daler. Og vi som vanligvis roter rundt i fjæra etter sjøørret, eller sitter i en bellybåt på blikkstille vann, ventet spent på om kvalmen skulle komme. For sikkerhets skyld lot Henrik nistepakken ligge. Jeg satte meg opp på taket til båten for å speide etter fisk, og holde blikket stabilt på horisonten.
Størjefiske er mye speiding. Jeg hadde aldri sett en størje før. Der jeg satt på taket av båten visste jeg ikke helt hva jeg så etter. Over fem kilometer til horisonten i alle retninger. Og jeg kikket etter fisk som vaket… Havet hadde aldri vært større. Vi drev fremover i tre knops fart. Hele tiden kom det kommentarer fra dem som hadde vært her ute før. “Dette er en bra spot.” “Her har de sett mye størje.” “Her tok vi den i fjor.”
Det gikk en time til. Jeg satt på taket og så bare hav. Noen havsuler fløy over oss. Kanskje de håpet at vi hadde fisk, og vi håpet de hadde sett fisk. Alle ble like skuffet.
Det gikk enda en time. Tonny dukket opp ved siden av meg på taket og vi snakker om jakt, vi så ikke på hverandre mens vi snakket, speidet bare til hver vår side etter nåla i høystakken.
Eksplosjonen
“Fisk!” ropte Erlend. “Fem hundre meter der ute.” Vi stimlet sammen på styrbord side – eller var det barbord? og speidet utover. “Jeg er sikker på det var noe.” Vi sa ikke imot. Så ble det stille. Fra Erlend og fra havet. Jeg gikk tilbake til min side av båten og festet blikket på horisonten. Da var det akkurat som det gikk av en dynamittsalve hundre meter fra båten. Ja! ropte jeg. Fisk! Der ute! Stor fisk! Jeg visste ikke hva jeg så på. Så smalt det igjen. Flere! De er store! Stemmen min var helt rar. Nå så alle sammen størjene som lekte seg i overflaten. Så ble det stille, men så var de der igjen. Nærme oss, og lenger unna. Tonny styrte oss mot den ene stimen etter den andre. Vi cruiste rundt utenfor Fedje. Jaget størjene, som alltid var litt for langt unna. Så ble de færre og havet roet seg, og de var borte.
Vi var egentlig fornøyd. Henrik og jeg. Vi hadde sett størjene, et mektig syn. Høystakken var full av nåler viste det seg, og selv om jeg visste at det var vanskelig å kroke en, kom troen på at i dag er dagen snikende på meg. Stimene av størje viste seg oftere og jeg så en av de vakre skapningene suse fra bølgetopp til bølgetopp like ved oss. Jeg sto som fjetret til dørken. Da hørte jeg det synge i snellen bak meg. På ett sekund oppsto det kaos på dekk.
Jajaja. Nå. Jajaja! Sveiv inn, sveiv inn! hørte jeg, jeg visste ikke hvem som sa det, men så Henrik stå med den ene stangen og sveive febrilsk. Visst faen, det var jo vår jobb. Jeg hastet bort til den andre stangen og sveivet som en gal til spreaderbaren lå på dekk. Rundt meg var det kaos, som en bilulykke i sakte film. Men på en merkelig måte hadde vi kontroll, laget fungerte. Ulrich meldte presise og tydelige kommandoer, vi andre tok imot, og plutselig sto han der med sele rundt magen og kjørte en makrellstørje. Størjen tror jeg ikke merket at den var kroket engang. Den dro utover og nedover og snellen fortsatte å synge.
“Jaaaaaaaa!” Ulrich strakk armene i været. Flere ganger. Litt tidlig å juble, tenkte jeg. Men han ga faen. Og jublet igjen, hadde ventet så lenge på dette. Nå kunne kampen begynne for alvor. Størjen merket etterhvert at den var kroket, og da den slakket av litt, sveivet Ulrich den innover mot båten, bare for at den kunne trekke ut igjen. Tjue meter inn, tjue meter ut. Tredve meter inn, førti meter ut. Sånn holdt de på i en halv time. Da hadde Ulrich kastet luen og var utslitt og det var Erlend sin tur. Han var nestkommanderende nå. Samme prosedyre: Inn. Ut. Inn. Ut. Men stadig nærmere båten.
Så kunne vi se den. Den lignet en hai! Mye større enn jeg hadde sett for meg. Og den må ha sett oss også, for den satte i gang et skikkelig utras, og slet ut Erlend. Tonny overtok. Så var det min tur, han måtte jo styre båten. Det hadde vært lett å stå å se på den andre som slåss med fisken, med en gang jeg fikk på meg beltet kom alvoret, og tanken på å miste den. Alle som har fisket vet hvor vondt det er å miste en stor fisk. Det er de du mister, du husker best. Og de du mister er (nesten) alltid de største. Men dette var annerledes. Vi hadde fightet med størjen i sikkert en time. Den begynte å bli mør. Vi hadde den nå, trodde jeg. Tenk hvis den ryker når jeg holder stangen, at kroken glipper, eller jeg får slakk, og den rister seg av. Det var min første tur, mistet jeg denne, kunne det fort også være min siste. Men jeg måtte prøve, og med stangen festet i belte og den ene hånden i godt grep om stangen og den andre på snellen kjente jeg kreftene. Jeg sto alene og slåss med en fisk på flere hundre kilo. Eller ikke helt alene. Jeg trodde det var tull da jeg holdt fast Erlend da han hadde stangen, men nå skjønte jeg hvilke krefter jeg var opp mot. Hadde ikke Erlend holdt meg fast nå, hadde størjen dratt meg rett på havet. Jeg tuller ikke. Vi måtte være minst to mann for stå imot. Og vi sto imot. Vi var jo fem mot en. Alle fikk kjenne på monsterkreftene til størjen, som hang på kroken.
Etter en over to timer lang kamp nærmet den seg båtripen. Nå var den tydelig sliten, og vi sveivet den helt inn. Erlend og Henrik grep om leaderen, jeg sto med stangen og Ulrich skulle lande fisken, feste et tau gjennom underkjeven på den og sikre den til båten. Team Thynnus fungerte perfekt.
Bak båten slepte vi en monstermakrell. I en time kjørte vi rolig hjemover. Nesten hjemme dro vi den om bord på akterdekket og sløyde den i åpent farvann. I magesekken fant vi brisling og makrellyngel. Og kabber, små svømmekrabber! Til og med biologen var overrasket over det. Fisken fikk ligge på akterdekket og vi satte opp farten mot Vikavågen.
Ute på dekk satt førstereisguttene og smilte. Vi hadde ikke så mange ord. Havet var rolig og flatt for alle. Bak oss ruvet en supertanker mot horisonten og solnedgangen i vest. Og stadig eksploderte det i overflaten. Størjer, stimer på hundrevis så det ut til. Vi fikk rapporter om at det var fanget to til i dag.
Makrellstørjen var tilbake.
Euforien
I 2012 kom de første sikre observasjonene av makrellstørje utenfor Norskekysten etter at fisket kollapset og stoppet helt i 1986. Norge har kjempet hardt for internasjonale reguleringer på fiske og også full stans i fiske som følge av overfiske i mange år. Kampen har gitt resultater. Men på veien har de som har kjempet makrellstørjens sak opplevd mye motstand, også drapstrusler. For makrellstørje er en verdifull fisk. En fisk kan veie opp mot fem hundre kilo, og deler av fisken er en delikatesse som selges i små biter for veldig høye summer. Og på det japanske markedet kan én fisk gå for over en million kroner hvis den er av topp kvalitet. Ypper man mot kapitalen, er det klart at det blir bråk. Det høres kjent ut….
Norge ligger i ytterkanten av området makrellstørjen beveger seg innenfor, og med en liten bestand, behøver ikke størjene disse områdene, og de uteblir. Men i 2012 var de altså tilbake, og i 2020 var bestanden tilbake i en så god befatning at et vitenskapelig basert rekreasjonsfiske kunne gjenopptas utenfor Norge. Nå ser vi at makrellstørjen sprer seg stadig lenger nordover og er observert så langt nord som utenfor kysten av Svalbard. Hardt arbeid, forskning og å ta konsekvensene av feil som er gjort har gitt resultater. Og er det mulig å bringe makrellstørjen tilbake til gamle høyder, er det håp for andre arter også. Som for eksempel laksen. Det holder ikke med vage unnskyldninger om forhold vi kanskje ikke vet noe om. Vi må se fakta i øynene og gjøre verdivalg og prioriteringer; hvilken type natur vil vi ha?
I Vikevågen var det fullt av folk. Ryktet om fangsten hadde seilt foran oss. Ikke på seksti år hadde det vært en størje her inne. Folk tok bilder og gratulerte, jeg følte på glede og eufori. Jeg tror vi alle følte på stolthet.
Det er ikke bare å løfte en størje på land. Det måtte planlegges og vinsjes og det gikk akkurat. Der den lå på kaien så den bare latterlig stor ut. Vi målte den til 266 centimeter lang og rundt buken målte den 164 centimeter. Estimert vekt – 275 kilo. Jeg la meg ned ved siden av den, og så ut som den lille gutten jeg hadde følt meg som så mange ganger i løpet av dagen. Jeg følte på en barnslig glede, eller kanskje var det bare menneskelige instinkter. Størjen har vært her lenge. Også steinaldermennesket fanget størje. Tenk hvilken glede de følte etter en fangst som denne. Da hadde de mat i uoverskuelig fremtid. Kanskje det var et minne dypt inne i meg jeg følte på da vi hadde pakket inn størjen i hundre kilo is, og en gigantisk måne lyste like over fjellet. Vi ga hverandre en klem, så sa vi ikke så mye mer og kjørte hjem.
30. september var årets varmeste dag i Bergen. 25 grader er ikke ideell temperatur for slakting, men utenfor naustet til Tonny strømmet det til ivrige hjelpere. Det var som å være på 60-tallets Sotra. Vi laget arbeidslinjer. Ulrich gikk løs på størjen med elektrisk stikksag og nyslipte kniver. Store stykker ble dumpet på bordet til Erlend og jeg som flådde av skinnet og sendte bitene videre til Henrik. Han sorterte kjøttet i ulik kvalitet og kuttet det opp i fine stykker. På enden sto Tonny, kone og sønn og enda flere lokale hjelpere og vakuumpakket for harde livet. Etter fem timer lå omtrent to hundre kilo kjøtt vakumpakket og jevnt fordelt til Team Thynnus. Hjemme viser jeg bilder til barna, snakker med kamerater, prøver å dele gleden og ekstasen og lurer på hvor lenge den vil vare.
I det jeg skriver dette er euforien på vei til å svekkes, slik er det alltid. Men opplevelser som dette er motivasjon for å jakte på nye eventyr. En god fiskeopplevelse fører deg ikke nærmere målet om et lykkeligere liv. En god fiskeopplevelse er det lykkelige livet, for noen.
Og i frysen er det kjøtt fra makrellstørje. Som jeg kan ta frem og servere venner, og kjenne på minner, stolthet og den gode smaken. Vi har allerede spist et måltid. Med en gang jeg kom hjem laget jeg middag til mine barn. Fileter stekt lett på hver side, ris, syltet hodekål og syltet gulrot, med soya- og limesaus. “Pappa, dette var veldig, veldig godt”, sa datteren min. “Ikke sant”, sa jeg, og visste at den gode følelsen kom til å vare til lenge etter at fryseren er tom.
Bilderull:
Kilder: